Fredag 31. mars ble overgangsvinduet i norsk fotball lukket. Mange – inkludert meg selv – trodde nok at det kom til å bli en rolig dag for alle som følger Viking, men slik skulle det ikke gå.

Først økte Viking forventningene hos supporterne ved å legge ut en video på sosiale medier hvor de snakket om en mulig ny signering. Kort tid etterpå fikk man vite at det var Hødd-spiller Robin Shroot som var på vei til klubben. Etter å ha vært godt fornøyde med en ny spiller på plass i Jåttåvågen, fikk dagen dessverre en dårlig avslutning da det ble klart av Abdi Ibrahim var klar for Vålerenga.

At Viking valgte å la Abdi Ibrahim forlate klubben, er i mine øyne helt forståelig. Dersom tallene Aftenbladet opererer med stemmer, ville det vært galskap å ha en slik spiller i troppen med tanke på dagens økonomi. Ifølge Aftenbladet ville Ibrahim kostet klubben mellom 1,6 til 1,8 millioner kroner denne sesongen, og så mye penger kan ikke Viking bruke på en spiller som  jeg ikke en gang tror ville fått en plass på laget dersom de mørkeblå hadde spilt i en flatere 4-4-2 formasjon.

Ibrahim er dog en meget god fotballspiller, selv om han ikke fikk vist det noe særlig på Viking Stadion. Han ble ofte brukt i en rolle som ikke var skreddersydd til hans kvaliteter, og ut fra det vi har sett i årets treningskamper, er det lite som tyder på at han ville gjort det i år heller. Derfor tror jeg ikke Ibrahim ville fått en bedre sesong i år, enn det han hadde i fjor.

Det som svir med denne saken her, er at man har blitt nødt til å la han gå gratis til en rival i Eliteserien. Jeg er ikke i tvil om at Ibrahim kommer til å komme med store bidrag for Vålerenga denne sesongen, ettersom vi allerede vet at Ronny Deila kan få det beste ut av han. Alt i alt synes jeg ikke Viking som et lag kommer til å være svært svekket av at Ibrahim forsvinner, men det er mer omstendighetene rundt overgangen som gjør vondt.

Derfor er det greit å fokusere på noe positivt midt i alt det negative. Det skjedde tre ting i går som bør henge høyt hos Viking-fansen. Først fikk man hentet inn to nye sponsorer, som kommer til å gi klubbkassa sårt tiltrengte kroner. Deretter kom Robin Shroot til klubben, før Kristoffer Haugen og Viking sa nei til et bud fra Vålerenga.

Lojalitet er en mangelvare i dagens fotball, men heldigvis finnes det fortsatt dersom man leter godt. At Kristoffer Haugen sier nei til å spille for andre klubber i Norge, er noe jeg setter stor pris på. Det finnes nok av eksempler på spillere som gjerne ville tvunget frem en overgang i en slik situasjon, men jeg skal ikke nevne navn.

Ofte snakker man om spillere som bare spiller for lønnen sin. Spillere som ikke bryr seg om klubben eller sine egne prestasjoner, men er mer opptatt av hva som tikker inn på bankkontoen. Robin Shroot er ikke en slik spiller. Han skal spille uten lønn for Viking frem til sommeren. Alt Shroot ønsker fra Viking, er et sted å bo. Det er en slik innstilling årets Viking-lag trenger, og det ville vært et aldri så lite eventyr om han skulle lykkes i Viking-drakten.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert